Bjartes store verden

Ekteskapet er slik som jeg ser det best definert ut i fra det Bibelen sier om ekteskapet:

Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. 1.Mosebok 2,24

Ekteskapet blir på denne måten både noe fysisk og noe åndelig. Rent konkret skal mannen “bryte” med sin egen familie og danne nye bånd, og dette er det verdslige ved ekteskapet.

Det er offentlig at Bjarte skal forlate sine foreldre, og holde seg til Ida. Dette skal staten vite om.

Men verset sier videre at de to skal være ett. Og det er ikke noe fysisk, men åndelig skal Ida få utfylle Bjarte. Når vi er sammen skal livene våre få være ett i at vi er to mennesker som utfyller hverandre. Det er ingen skjema som kan fylles ut som får dette til å skje, og det er der jeg tror Gud kommer inn.

Tidvis er vi alle skrøpelige og svake. Jeg vil invitere Gud med inn i den ekteskapspakten jeg skal inngå med Ida, slik at Gud kan hjelpe meg å holde mine løfter.

Som mennesker står vi alltid foran Gud, og når jeg da som menneske skal bli ett med et annet menneske vil jeg gjøre det åpent framfor Gud.

Frilansjournalisten Aksel Steinsvåg stiller spørsmålet "Forakter samfunnet intelligente barn?" . Og i kommentarene til innlegget hans finner vi mange bekreftende svar fra folk som opplevde skolen som lite stimulerende og ødeleggende.

Jeg tror Aksel Steinsvåg kanskje tar litt sterke ord i sin munn når han sier at samfunnet forakter intelligente barn, og at det er for å hindre politisk debatt. Jeg tror heller det kommer fra manglende forståelse av menneskers behov, deriblant behovet for likeverd. For hva handler likeverd om? For det er viktig i Norge at alle har det likt. Lik lønn, like muligheter. Likestilling er et utrolig viktig ord i dagens samfunn, kvinner og menn skal likestilles og ingen religioner skal være fordelaktig behandlet. Og dette idealet om likhet overføres til skolevesenet.

En enkel logikk tilsier at hvis alle får samme skolegang, burde alle ha like muligheter. Men jeg tror ikke det er så enkelt, fordi mennesker ikke er like. Og det er her alt feiler, mennesker er ikke like. Mennesker har forskjellige behov, og forskjellige evner. Dette tror jeg ikke skolesystemet helt klarer å se. Noen er sabla gode fotballspillere, men litt trege i matematikk. Men de skal igjennom akkurat samme fagene som nerden som lærte seg å lese når han var to(og som egentlig er ganske dårlig i fotball). At de skal ha samme fagene er forsåvidt ganske greit det og, noen fag må jo være felles for at samfunnet skal fungere.

Men det må da gå an å skille på ferdigheter, slik at de som er flinke i ett fag kan få ekstra utfordrende oppgaver, mens de som er mindre flinke kan konsentrere seg om å nå de kravene som stilles. Vi hadde faktisk et slikt system mens jeg gikk på ungdomsskolen, men bare for en kort tid. Matematikkundervisningen ble delt opp i tre grupper. Rød, gul og blå. Rød var vanskeligst, blå var lettest. Det syns jeg var utrolig deilig, for i den klassen jeg var i var det folk som var på mitt nivå. Spørsmålene som ble stilt i timen var aktuelle for meg også, og tempoet var mitt tempo. Karakterene mine falt drastisk halvåret etter at denne løsninga forsvant, og jeg måtte jobbe hardt for å komme meg tilbake, for den stimulerende atmosfæren var borte.

Det er ulemper med en slik ordning og, det er bittert å akkurat ikke nå opp til neste nivå hvis du har høye ambisjoner og du får jo et visst "klasseskille". Men jeg tror uansett det ville vært verdt det. Jeg tror de på lavere nivå også vil dra nytte av det, da lærerene slipper å stresse seg frem fordi de andre i klassen er utlært i det emnet.

Dette er mitt første forsøk på å gjøre bloggen mer levende og aktuell.